Feilinformasjon fra dyrebeskyttelsen
 |
Det verserer mange fordommer og feiloppfatninger når det gjelder reptiler og reptilhold. Disse fremsettes av privatpersoner, media, dyrevernsorganisasjoner og andre som ikke har nok kunnskaper på dette området. Et problem er at uttalelsene kommer fra personer som selv aldri har holdt reptiler eller er kjent med relevant reptillitteratur. Et godt eksempel er rapporten som Dyrebeskyttelsen Norge har fremlagt og som går mot en legalisering av reptilhold.
Les Dyrebeskyttelsens rapport om hold av krypdyr >>
Nedenfor forsøker vi å avkrefte mange av fordommene og feiloppfatningene som kommer fram i denne rapporten
Påstand: Kunnskap om krypdyr baserer seg på individer i fangenskap, og tar ikke utgangspunkt i dyrenes naturlige levesett og adferd.
Vi kan ikke komme på noe dyrehold hvor man er mer opptatt av hvordan dyrene lever i sitt naturlige miljø. Dette er nettopp noe av kjernen i herptilhold. Mange er spesielt opptatt av å lage biotoper i terrariet som etterligner dyrenes naturlige miljø så nært som mulig. Leser man de kjente internasjonale herptil-tidsskriftene som Reptilian, Reptiles og Vivarium, vil man i nesten alle artiklene finne opplysninger om dyrenes biotoper og levesett i naturen. Mange av artiklene støtter seg også til vitenskapelige undersøkelser og feltarbeid. Herptilforeningene i våre naboland arrangerer stadig vekk reiser til tropiske strøk for å studere dyrene i naturen.
Påstand: De som holder krypdyr gjør dette for å oppnå status eller fordi det er "tøft", og kriminelle bruker dem til å skremme andre.
Motivene for å holde reptiler kan være mange. De fleste finner dyrene spennende, fascinerende og vakre. Ofte er det en generell interesse for alt levende, og mange biologer og lærere er blant de som holder reptiler og amfibier. Hold av leopardgekkoer eller for eksempel de fargerike kongesnokene er verken spesielt tøft eller gir noen status. Hvis kriminelle bruker reptiler for å skremme, tar vi sterk avstand fra dette på samme måte som vi tar avstand fra at de bruker store hunder på samme måte.
Påstand: Krypdyr gjenkjenner ikke sine eiere og opplever kontakt med mennesker som entydig negativt.
Man kan godt si at mange reptiler ikke er typiske "kjæledyr" siden de ikke ser ut til å gjenkjenne sine eiere eller viser spontan glede ved å bli klappet. Det er vanligvis ikke behovet for et dyr å kjæle med eller å klappe på som gjør at noen ønsker å anskaffer seg reptiler. Mange av de vanligst holdte artene, for eksempel iguaner, skjeggagamer og landskildpadder, blir imidlertid ofte noen riktige kjæledegger, og elsker å sitte på skulderen til eieren sin eller bli strøket i nakken.
Påstand: Slanger spiser vanligvis bare levende byttedyr, og musa eller rotta pines sakte til døde inne i magen til slangen. Noen slanger kan vennes til å spise bytte som drepes rett før måltidet, men det er en møysommelig og tidkrevende prosess å "lure" slangen til å ta dødt føde. Hvis dette ikke lykkes, må byttet tvinges i dyret.
Dette er en klassiker av en myte som ser ut til å være umulig å avlive! Slanger i fangenskap spiser døde mus og rotter fra de er nyklekte/nyfødte og gjennom hele livet. Byttet tines opp fra dypfrossen tilstand, gjerne i litt varmt vann. Musa eller rotta holdes så opp foran slangen mens man beveger litt på den. Slangen følger sine naturlige instinkter - fanger byttet, kveiler seg rundt det og spiser det, på samme måten som i naturen. Når det er sagt, er det få dyr som dreper byttet sitt så raskt og effektivt som slanger. Slangeeiere foretrekker likevel å fore med døde dyr fordi en rotte eller mus kan bite slangen i det den kveiler seg rundt byttet. Dette kan gi slangen små arr i skinnet. Slanger som lever av gnagere i naturen har ofte en rekke slike arr og småskader. Det ønsker man jo ikke for dyr som holdes i fangenskap.
Tvangsforing brukes kun unntaksvis, ofte for et sykt dyr som trenger næring. Kun kyndig personell, for eksempel veterinær bør utføre dette.
Det er viktig å huske på at foring av smågnagere i hovedsak gjelder slanger, og at de fleste øgler og skilpadder lever av annen føde.
Påstand: Privat avl av byttedyr er et potensielt stort dyrevernsproblem. De må ofte tåle dårlig behandling, og det er svært vanskelig å kontrollere at avliving skjer på en dyrevernmessig forsvarlig måte.
I våre naboland får man kjøpt frosne mus og rotter i dyrebutikkene hermetisk pakket i plast og med foringsanvisning. Disse er så billige at det er få som velger å starte eget oppdrett med den plass og det arbeidet dette krever. Det er lett å kontrollere de dyrevernmessige aspektene ved mus og rotteoppdrett når det er en eller få kommersielle oppdrettere som selger til dyrebutikkene. I Norge gjør forbudet at man oftest ikke får kjøpt frosne byttedyr. Slangeeiere må derfor selv avle gnagere eller kjøpe levende dyr i dyrebutikkene som i utgangspunktet var beregnet på kjæledyrsmarkedet.
Påstand: Sykdom og mistrivsel kan være vanskelig å oppdage, selv for eksperter, bl.a. fordi få krypdyr har ansiktsutrykk, lyder eller et kroppsspråk som mennesker har lett for å tolke.
Få reptiler har ansiktsutrykk, men mistrivsel og sykdom kan likevel sees ganske lett. Dyret blir for eksempel inaktivt, får bløt/illeluktende avføring, lukker øynene og har dårlig appetitt. Disse signalene er lette å tolke, selv for en som ikke er ekspert.
Påstand: Mange slangers sirkulasjonssystem er beregnet på et vannrett levesett og kan ta skade av regelmessig løfting.
Selv slanger fra flate biotoper opplever et meget variert underlag, for eksempel røtter og steiner osv. De tar ikke skade av å havne i posisjoner som ikke er vannrett.